Folk som kjenner meg og min filmsmak burde ikke bli overrasket over den omtalen som kommer nå. For det er ikke akkurat noen hemmelighet at Tim Burton er en av mine absolutte favorittregissører. Men hva skal en stakkar gjøre når et slikt geni ikke gjør annet enn å lage helt fantastiske filmer?? Så og si uten unntak??
Legenden forteller at det spøker i det enorme slottet som ligger ved utkanten av byen. Men en dag da salget går heller dårlig, drister Peg Boggs seg inn der for en siste mulighet for dagen. Der oppdager hun en heller uvanlig mann, med sakser som hender. I dette enorme huset har han levd isolert fra omverden helt alene, siden hans "far" – en gammel oppfinner – døde før han rakk å gjøre ham ferdig. Peg bestemmer seg for å ta ham med seg hjem og la han bli en del av familien. Ryktet sprer seg i hele byen raskere enn man rekker å si "hagesaks", og straks er hele byen kjent med denne merkverdige unge mannen. His name is Edward, and he’s about to meet the world…
Før denne filmen kom i 1990, hadde Tim Burton allerede rukket å gjøre seg verdensberømt med to filmer tidligere, nemlig Batman (1989) og Beetlejuice (1988), og takket være sin særegne visuelle stil, var forventningene til denne filmen temmelig store. Og hva har Tim Burton klart også med denne filmen? Som han alltid klarer: Å skape en film som for evig og alltid klistrer seg fast i minnet ditt og skriver seg en solid plass inn i filmhistorien. For dette er på alle mulige måter en nydelig – ja, jeg drister meg faktisk til å si det igjen jeg; PERFEKT – film som har alt man trenger for å få en herlig filmopplevelse. Hvorfor? Jo, rett og slett på grunn av alle detaljene. Burton maler et herlig satirisk bilde på det gammeldagse A4-samfunnet som skal være så billedlig perfekt; Alle menn drar på jobb og kommer hjem nøyaktig samtidig mens deres koner er husfruer hjemme, samtlige hus er "perfekte" med tilsvarende hager, nabone kjenner hverandre bedre enn sine egne vorter, og skjer det noe utenom det vanlige går jungeltelegrafen som orkanen Katarina på speed. Det er vanskelig å bestemme hvilken tid dette er, men man får en følelse av at det er en elegant blanding av 60-, 70- og 90-tallet…! Midt oppi dette havner så denne Edward, og her har Burton som vanlig elegant kontroll på historien. Han forteller det som et eventyr, for det er akkurat hva denne filmen egentlig er; et fantastisk eventyr, med en moral som ikke er så altfor belærende, men heller rørende.
Midt oppe i denne fantastiske historiefortellingen, plasserer Burton en haug med skuespillere som samtlige glitrer i sine roller, men aller mest bemerkelsesverdig er Johnny Depps prestasjon som Edward. Og det er ikke feil å si at dette er filmen som gjorde verden obs på Johnny Depp. Tidligere hadde han så vidt vært å se i Oliver Stones fantastiske skildring av Vietnam-krigen – Platoon, pluss et par mindre roller i filmer som Nightmare on Elm Street, pluss hovedrollen i filmen Cry-Baby. Som Edward ser vi en Johnny Depp i storform, en form som i senere tid ikke akkurat har vært ukjent for denne fantastiske skuespilleren. Depp gir Edward den menneskelige varmen karakteren trenger, og tolker ham på en nydelig måte som gir deg tårer i øyenene, og det er ikke vanskelig å se at det å samarbeide med Burton er noe han trives med. Like lite vanskelig er det å skjønne hvorfor Burton har brukt Depp i så mange filmer i senere tid (Ed Wood, Sleepy Hollow, Charlie & Sjokoladefabrikken, The Corpse Bride og Sweeney Todd)
I de øvrige rollene ser vi Winona Ryder, Dianne Wiest, Anthony Michael Hall (som vi forøvrig i min mening hører alt for sjeldent til), Kathy Baker, Alan Arkin og uforglemmelige Vincent Price som oppfinneren. Glimrende skuespillere som alle bidrar til å gjøre filmen til en herlig opplevelse.
Videre er det ikke mye å utsette på denne filmen. Jeg bøyer meg som vanlig i støvet for scenografien, kostymene, filming og alt det der, men aller mest bemerkelsesverdig i tillegg til Burtons regi og Johnny Depps rolleprestasjon, er Danny Elfmans musikk. For Elfmans musikk-magi gir dette eventyret en sjel, og beveger deg på en måte man ikke trodde var mulig.
Ja, jeg vet jeg har for vane å skryte uhemmet mye av filmer jeg har som personlige favoritter, men samtidig tviler jeg sterkt på at så veldig mange er uenige med meg når det gjelder akkurat denne filmen. For dette er en film jeg tror er vanskelig å ikke elske, selv om man ikke er en enorm Tim Burton-fan som meg. Det er en eventyrlig film man ikke klarer å glemme når man først har sett den, akkurat som de aller fleste Tim Burton filmer, og jeg vet at dette langt i fra var siste gang JEG så den…
10/10
av 7 lesere