Jeg driver spent å følger med på imdb for tiden. Ryktene om en ny X-Files film har sørget for det, for å si det enkelt.
Lenge har jeg ventet på at det skal lanseres trailer, og nå er ventetiden endelig over. Eneste "problemet" er at det foreløpig kun er en "uautorisert" trailer som er ute, så kvaliteten er heller dårlig…
MEN, det gir oss et fint lite innblikk i noe av det vi har i vente, og jeg kan ikke si annet enn at jeg STORgleder meg!!

Vurdert til: av 20 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er så hyggelig når postmannen leverer morsomme pakker. Etter en uke med smertefull venting kom den omisder i postkassa mi idag.
I anledning 30-årsjubileumet til Steven Spielbergs fantastiske lansering av det som har blitt stående som et ikon for filmer om utenomjordiske karakter, ble det lansert en spesialutgave av denne filmen med de tre ulike versjonene; en kinoversjon, en spesialversjon, og en director’s cut, fordelt på tre disker. Da denne nyheten ble kjent, var det ingen tvil: Dette skulle jeg ha! (hvorfor jeg harventa helt til nå, er for øvrig en heeelt annen diskusjon) Filmen jeg snakker om er selvfølgelig Close Encounters of the Third
Kind, eller "Nærkontakt av Tredje Grad" som den heter på norsk.

Noe fryktelig fænsi-pænsi er det ikke akkurat, til sammenligning av andre utgivelser av andre filmer hvor devedeboksene har kommet i form av fancye statuer og gudene-vet-hva, men det er ikke så viktig i denne sammenheng. Jeg er bare så glad for å omsider ha denne i filmhylla at jeg ville dele denne gleden med flere
Her er uansett noen bilder av den koselige boksen:

3 discer med tre forskjellige versjoner av filmen (kinoversjon, special
edition og director’s cut), en booklet med en haug v bilder fra
innspillingen og mye anna snacks, og en oversikt over de ulike scenene
i de ulike versjonene, slik at man kan sammenligne mens man koser seg
med filmen. Snur man denne oversikten finner man en poster til filmen

Vurdert til: av 21 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hvor ofte ser man en actionfilm som er så stappa full av action og adrenalin at man glemmer helt tid og sted, og blir så gira at man sitter nærmest gjennombløt av svette når filmen er ferdig? Og hvor ofte ser man en film hvor man opplever akkurat dette HVER gang man ser den, selv om man allerede har sett den maaaaange ganger?? For meg er svaret enkelt: Hver gang jeg ser Speed!

Politimennene Jack Traven og Harry Temple er tilkalt sammen med resten av kollegialet for å redde 13 personer som blir holdt som gisler inne i en heis i en skyskraper. Terroristen bak angrepet har allerede sprengt vairene til heisen, men truer også med å sprenge bombene festet til nødbremsene dersom politiet ikke imøtekommer kravet hans om over 3 millioner i løsepenger. Men Traven og Temple gidder ikke vente på dette, og bestemmer seg for å få ut gislene før tida går ut. Med enorm snarrådighet og en god porsjon flaks får de ut gislene, noe som gjør terroristen temmelig forbannet. En stund senere er de to politimennene erklært som helter og belønnet med medaljer for sin innsats, og lever i beste tro om at bombemannen omkom i en eksplosjon. Helt til en buss eksploderer og Jack mottar en telefon fra bombemannen. Jack får en høyst urovekkende beskjed: "Det er en bombe på en buss. Dersom bussen når 80 km/t armeres bomben. Sakker den farten, eksploderer den. Hva gjør du, Jack?" Jack kommer seg på bussen og sammen med Annie som har begynt å ta buss fordi hun har mistet lappen, begynner han å lete etter en måte å få stanset denne bussen og få av alle passasjerene. Men bensintanken varer ikke evig, og et fartsfylt mareritt er dermed i gang…

Jeg skal gå rett på sak: Det er vel få filmer hvor tittel og handling stemmer overens med hverandre så til de grader som i denne filmen. Fart er det fra åpningsscenen til rulletekstene, og regissør Jan De Bont sparer ikke på kruttet med å servere actionfylte scener. Det er bare å glemme å ha popcorn eller drikkevarer til denne filmen. Her er det så mye action at man ikke rekker å gjøre annet enn å bite negler i spenning. Glem handlingen! Glem story’n. Glem skuespillet. Glem den erketypiske skurkerollen, og for all del: GLEM den tåpelige dialogen! Det er så langt fra viktig i denne filmen som det er mulig å få det! Man MÅ rett og slett bare ta denne filmen for akkurat det den er: underholdning! Og det å underholde publikum har Jan De Bont og Graham Yost lykkes med på en særegen måte. Da denne filmen kom i 1994, var fortsatt filmer som Die Hard og Lethal Weapon temmelig friskt i minnet hva knallhard action angikk. Spesielt siden Richard Donner halvannet år tidligere ga oss det tredje kapittelet i Lethal Weapon-sagaen, og John McTiernan året før lot den tredje Die Hard-filmen rulle over kinolerretene verden over. To filmer som nok en gang viste oss hva action skal inneholde: MASSE skyting, action som tar pusten fra deg, mengder av humor og ikke minst hovedpersoner som er for gamle for denne dritten Og SÅ kom Speed. Og at denne filmen har blitt en slik suksess er nokså bemerkelsesverdig med tanke på at dette var debutfilmen til begge de to mest sentrale bakmennene til denne filmen. Jan De Bonts regissørdebut (fram til nå hadde De Bont bare erfaring som kameramann). Graham Yost’s manusdebut (spillefilm altså). Til tross for dette har de to vært temmelig enig om at denne filmen skal handle om fart. Men ikke bare det; de har fått til en film hvor dette med at en buss som kjører fort fungerer også, i to timer…! Graham Yost sparer ikke på å sette hovedpersonene i håpløse, umulige situasjoner, og Jan De Bont lar oss seere føle det på kroppen. Det er et samarbeid som ikke er annet enn en sann fryd! De klarer å hindre at det blir langdryg, det skjer noe hele tiden, og når man tror at de har gått om for hindringer, dukker det opp noe nytt som får deg til å bite negler igjen.
Men en film uten feil, er det absolutt ikke. Snarere tvert imot! For selv om dette er en film jeg ser på som en av de aller beste i sin sjanger, er det samtidig en film stappfull av tabber og lettere tåpelige situasjoner. Det er mange situasjoner som åpner for muligheten til å riste heftig på hodet i oppgitthet, dialogene er flaut dårlige og klisjefylt til randen, men så er det det som er greia med meg i forhold til denne filmen da: Jeg har ikke kunne brydd meg mindre om dem! Dette er en film man ikke SKAL tenke på story og troverdighet og alt det der som jeg nevnte tidligere, men heller bare lene seg tilbake og la seg få bakoversveis av all farta.

Så er det gjengen foran kamera. Og i en film som dette er det som regel ikke så veldig viktig hvem som står der. Bortsett fra denne filmen. Det forventes ikke noe all verden av skuespill. Det forventes ikke Oscar-prestasjoner. Det forventes en gjeng med skuspillere som vet å ha det gøy på settet og som klarer å vise oss pubikum at de trives med det de gjør. Og her har de samlet en gjeng som viser at de stortrives! Jack Traven spilles av Keanu Reeves (du vet han coole FBI-surfeduden fra Point Break). Si hva du vil. Jeg har alltid ment at Keanu har et vesen ulikt noen andre på skjermen, og med det mener jeg at han har en unik evne til å være fly forbanna på en særdeles avslappet og cool måte. Det er han også her. Fyren er forbanna på en så laid back måte at det er en fryd. Man kødder ikke med Jack Traven, og det klarer Keanu å vise oss på en genial måte!
Annie spilles av Sandra Bullock, og hun portretterer den naive, distre, uskyldige Annie på en meget god troverdig måte. Man føler med Annie, rett og slett. Hun er hverdagsjenta man kjenner seg igjen i. Har mista lappen, stakkar, fordi hu har kjørt for fort, og så må a plutselig håndtere en svær buss. Sandra Bullock gjør rett og slett en glitrende rolle i denne filmen.

Filmens skurk portretteres av den legendariske Dennis Hopper, men det som er problemet med Hopper’s karakter i denne filmen er at han blir litt for stereotypisk. Hopper spiller en karakter som vi har sett så uhorvelig mange ganger før, men til forskjell fra andre store skuespillere (Jeremy Irons i Die Hard With A Vengeance, for eksempel) som har prøvd seg i skurkerollen, klarer ikke helt Hopper å stjele showet her, som jeg skulle ønske han gjorde. Misforstå meg rett: Hopper er knall som filmens skurk, og med tanke på hvor mange elendige filmroller han har fått på sin CV, er det godt å se ham i en slik skurkerolle som han kler så godt igjen. Problemet er bare at det blir litt _for_ vanlig og "kjent". Men som jeg allerde har nevnt: det har ikke så mye å si. Det er ikke på langt nær så viktig som selve filmen. Filmens skuespillere kler hverandre, de har en kjemi som stemmer temmelig bra overens, og DET er det viktigste!

Speed er filmen som leverer det den lover: Fart og spenning fra begynnelse til slutt. Det er en film man elsker dersom man ikke er opptatt av annet enn pur underholdning. Og så er det utrolig godt å se at den står seg like godt nå, som den gjorde da den kom for 14 år siden!

"Et lite tips, Keanu: Ikke hold hodet ut av vinduet når du kjører buss i hundreogørtåførti! Den greina gjorde vondt!"

Vurdert til: av 22 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende