Året er 1957. Vel hjemme ved Marshall College etter en ekspedisjon som har endt med en konfrontasjon med den fryktede Sovjetiske agenten Irina Spalko på leting etter noe helt spesielt i Nevada-ørkenen, oppdager Dr. Jones at dette møtet med kommunistene har satt ham i myndighetenes søkelys, og har tvunget universitetet til å gi han sparken. Motvillig pakker han sakene sine og setter seg på toget ut av byen. Der møter han den rebelske ungdommen Mutt som har et meget fristende tilbud til ham som han selvfølgelig ikke klarer å takke nei til; Et tilbud som innebærer en søken etter den legendariske krystallhodeskallen fra Akator. En søken som bringer dem til de tykkeste skogene i Peru. Det er bare ett problem: Russerne, anført av Irina Spalko er også ute etter denne krystallhodeskallen, og de er så langt i fra villige til å samarbeide…!

19 år har gått siden sist Indiana Jones brynte seg på de mest utrolige prøvelsene og mysteriene naturen hadde å by på. Nesten to tiår. Da er det lov å spørre seg selv om dette kommer til å gå bra eller ei. Mannen begynner jo å trekke på åra, tross alt! Men samtidig ser man med filmer som Rocky Balboa og Rambo at det faktisk ER mulig å vekke til live gamle rustne helter, og man begynner i stedet å spørre seg om hvorfor man skulle tvile…! Det er en vel en underdrivelse at det funker så til de grader denne gangen…!
Lenge var jeg spent på hva slags historie George Lucas klarte å koke sammen denne gangen, spesielt med tanke på hvor lenge det var siden forrige film. Mannen har med andre ord hatt god nok tid til å koke opp en god story, skulle man tro. Sannelig har han det også! For her er det ikke mange rolige minuttene. Her er det høygir fra filmens åpningsscene (hvor undertegnede storkoste seg spesielt med EN særegen scene her, uten at jeg skal avsløre for mye), til filmens rulletekster! Det er actionscener som fikk samtlige i kinosalen til å applaudere gjentatte ganger, det spes nok en gang på med dykk i den antikke historien, fantastiske slosskamper, og gåter, og… ja, ALT som hører hjemme i Iniana-universet. Men det var dessverre en liten ting som gjorde meg litt ille til mote med historien. Og det var slutten. Jeg skal prøve så godt jeg kan å ikke avsløre så altfor mye her nå, men nøye meg med å si at det virker som om George Lucas har blitt litt stormannsgal i de siste årene takket være megafilmene Star Wars. Det virker som om han følte for å slå så voldsomt på stortromma at han glemte at det tross alt er en Indy-film det er snakk om her… Men det er så lite at det forsvinner i den store sammenhengen. Indiana Jones er Indiana Jones. Det er egentlig ikke mulig å ikke like de filmene. Jeg satt meg i det minste i kinosalen vel vitende om at jeg ville bli underholdt så det holdt, og George Lucas svarte solid til forventningene mine, så jeg skal absolutt ikke klage!

Det er et dream-team uten like som står bak denne filmen her, for nok en gang er det kompisene Lucas & Spielberg som står bak roret. Det er to karer som vet hva publikum vil ha, og Spielberg har så god kontroll på det å formidle eventyrfilmer at det er en sann fryd. Spielberg vet at det er 19 år siden sist, han vet at det er mange år med venting for ihuga fans, og han vet hva som må til for å glede: Han sparer absolutt ikke på kruttet når Indy skal vekkes til live etter så mange år! Spielberg lar oss føle det til langt inn i hjerterota det Indy opplever. Det er heseblesende actionscener som får deg til å holde pusten, det er humor som varmer så godt som bare Indy-humor kan, det er fabelaktige effekter, og spektakulære omgivelser og kulisser som sikrer en heftig filmopplevelse. Og så sørger han for å få med seg en en haug med skuespillere som vet å verdsette et godt Spielberg-eventyr.
Og det er med dette jeg først som sist sier at de gamle rett og slett ER eldst! Harrison Ford er en sann fryd å se i rollen som Indy igjen, og det er klart at dette er en rolle han har savnet å spille. Det oser selvtillit av karen, og leverer den kjente og kjære hverdagshelten Indy bedre enn noensinne! Det som er så flott med Indys karakter, er at han er så allsidig. Han sutrer, han klager, men på samme tid så sloss han så fjera fyker, han slår seg helseløs, men reiser seg like fullt og kaster seg på nytt ut i det heseblesende halsbrekkende eventyret etter det andre, uten så mye som et mukk! Man glemmer raskt at det tross alt er en College-professor som svinger seg…!

Unggutten Mutt spilles av den nye Hollywoodyndlingen Shia LaBeouf. LaBeouf viste med solide roller fra filmer som Transformers og Disturbia hva han er god for. Også her er han nok en gang drivende god, og passer som hånd i hanske inn i Indy-universet. Samspillet med Harrison Ford fungerer utmerket, og jeg er fristet til å si at de nærmest "utfyller" hverandre. Det er nesten som så se far og sønn i arbeid…
Cate Blanchett leverer nok en gang en solid god rolle, denne gang som Indys Sovjetiske nemesis Irina Spalko. Det er en rolle som kler henne meget godt, hun er ikke langt ifra å stjele showet de scenene hun er med, men til tross for dette har jeg en bitteliten ting å utsette. Dialekten hennes blir litt for blass til tider, og man blir liksom aldri HELT overbevist om at hun er russisk. Men en sann fyd å se bortsett fra det.
Et hyggelig gjensyn er det også i denne filmen med Karen Allen som for første gang siden den aller første Indiana-filmen for 28 år siden, returnerer som Indiana’s gamle flamme – Marion. Et comeback det stråler av.

Ray Winstone (King Arthur, Beowulf, The Departed) som Indy’s venn og kompanjong Mac, John Hurt (Alien, The Elephant Man, Harry Potter & The Philosopher’s Stone) som professor Oxley og Jim Broadbent (Iris, Moulin Rouge) som dekanen på Indy’s college, fyller de øvrige rollene og utnytter tida si foran kamera til det fulle, og hjelper godt til med å gjøre Indiana Jones and The Kingdom of the Crystal Skull til en sikker vinner.
Det er liksom dømt til å gå den rette veien med et slikt team både foran og bak kamera, og jeg tror sannelig ikke jeg er langt i fra sannheta dersom jeg sier at dette kanskje er den aller aller beste eventyrfilmen på 19 år, helt siden det i 1989 kom en film med tittelen The Last Crusade…! Det er så godt å se at det kan gå SÅ bra å børste støv av gamle helter, og jeg blir faktisk ikke lei meg dersom det kommer ENDA en Indy-film…!

"Hvor var den kakerlakken, sa du??"

Vurdert til: av 33 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

You’ll Never Believe How Close We Came

15. oktober 1962 tok et U2-spionfly på rekognoseringsoppdrag over Cuba noen urovekkende bilder. Bildene viste at Sovjetunionen tydelig var i gang med å plassere ut en rekke langdistanseraketter der. I de tretten dagene som fulgte arbeidet president John F. Kennedy med god hjelp fra sine nærmeste rådgivere døgnet rundt for å forhindre en situasjon som kunne lede til en internasjonal krise. En intens jakt på en løsning for å forhindre atomkrig ble dermed iverksatt. Imens holdt hele verden pusten…
"Thirteen Days" tar oss med bak kulissene i forhandlingene, takket være lydbånd fra Det Hvite hus, CIA-dokumenter, selvbiografier og samtaler med de involverte.

Dette var en hendelse som skjedde 18 før jeg ble født, og nettopp med tanke på at dette er basert på sanne hendelser som skjedde for lenge siden, burde det være nokså klart at det går bra til slutt. Det ligger med andre ord en kunst i det å få en slik film til å bli spennende, når man VET at seeren er klar over dette faktum. Regissør Roger Donaldson har med andre ord sitt å stri med kan du si. Men når det er sagt, er "Thirteen Days" et nydelig stykke arbeid sånn sett. Det er intenst fra filmens åpningsscene, og det slipper ikke det intese taket før rulletekstene på slutten. Donaldson tar oss med bak kulissene til disse forhandlingene og viser oss på en meget god måte hva Kennedy og gjengen gikk gjennom for å hindre en katastrofal internasjonal atomkrise. Det er intrikat mikset og trikset sammen til en intelligent thriller, hvor spenningen er framstilt via dialogen og den stadig ulmende trusselen, framfor en haug med action. Man får føle spenningen på kroppen takket være intense dialoger, intens musikk fra Trevor Jones som gir den rette stemningen, intens god regi og fenomenalt skuespill. Samtidig har Donaldson også fått flettet inn arkivopptak av blandt annet publikums reaksjoner, nyhetssendinger og opptak fra de ulike militære organisasjonene, som bidrar til å skape et nokså realistisk preg ved at vi blir minnet på at dette faktisk SKJEDDE for snart 46 år siden.
Mye av æren skal selvfølgelig også manusforfatter David Self ha, som har lykkes i å samle trådene rundt det som skjedde i disse 13 oktoberdagene, og kokt det sammen til et fabelaktig spennende historieundervisning og underholdning i ett, uten å gjøre det hele til en altfor "Hollywoodisert versjon" av det hele! Dialogene er gode, og det blir aldri for langdryg.

Så var det gjengen foran kamera. For meg er det viktig at en film om virkelige hendelser har skuespillere som klarer å levere troverdige og gode tolkninger av personene de framstiller. Samtlige skuespillere i denne filmen gjør glitrende framstillinger av sine karakterer, men det er filmens sentrale trekløver som stjeler showet her. Først Kevin Costner som presidentens rådgvier Kenny O’Donnell. Costner så vi i en liknende rolle i JFK som advokaten Jim Garrison, en rolle som også var basert på en virkelig person. Og som dengang leverer Costner en meget god og troverdig prestasjon. Costner kan å spille han, så lenge han får de rette rollene som passer for ham. Rollen som presidentens rådgiver er som skreddersydd for ham, og det virker som han storkoste seg på settet. Nummer to er President Kennedy, spilt av Bruce Greenwood, kjent fra filmer som I,Robot, Eight Below, National Treasure 2 og den kommende Star Trek-filmen. Greenwood er glimrende som Kennedy, og får godt fram den fortvilelsen og frustrasjonen Kennedy måtte føle under disse oktoberdagene.
Den tredje i trekløveret er Steven Culp i en av sine første filmroller etter en haug med mindre roller i diverse tv-serier, men med så lite filmerfaringer leverer han likevel en av filmens aller beste prestasjoner. Her sees han som presidentens bror – Robert Kennedy. En rolle som kler ham meget godt, og som lar ham vise at han hører hjemme blandt de store gutta.
Et trekløver det formelig gnistrer av, og det er lett å se at kjemien mellom de tre gikk som hånd i hanske.
I tillegg ser vi kjente navn som Dylan Baker, Kevin Conway, Bill Smitrovich, og en haug med andre som er med på å skape den perfekte stemningen i denne fabelaktige thrilleren.

Så, oppsummering: "Thirteen Days" er en intelligent og usedvanlig spennende thriller som i tillegg til å underholde, fungerer utmerket som historieundervisning (bare husk at dette IKKE er en dokumentar…) Historien er meget godt framstilt av Roger Donaldson, skuespillerne leverer så det holder, og til tross for at den varer godt over to timer unngår den å være ett eneste sekund langdryg.
Alldeles glimrende!

9/10

Vurdert til: av 150 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende